Einar Grastvedt

Einar Grastvedt   

- minnetale holdt av Rune Bråten i begravelsen 9.februar 2018

Einar sine gener stammet fra loser og sjøfolk, men tilfeldigheter førte han til Gjøvik. Hele livet følte han en trang til å oppleve havet som sjømann, men omstendighetene rundt gjorde at han ble værende ved Mjøsa. Dragningen mot havet førte til en sjøreise som tømmermann på Amerikalinjen. Om bord på Bergensfjord opplevde han skikkelig storm og uvær, sterke inntrykk han aldri glemte. ”Først da kjenner man virkelig at man lever”, sa Einar til meg.

Drømmen måtte leves ut på Mjøsa. Eneste mulighet til å oppfylle drømmen om å seile, var å både konstruere og bygge en båt selv. Flere år med nøye planlegging og store utfordringer med å skaffe materialer og verktøy i etterkrigstiden, måtte overvinnes. Mange års båtbygging i hagen i Tordenskjoldsgate ble fullført, og endte til slutt med en vellykket sjøsetting av motorseileren Bris i 1952. Bris var både estetisk og funksjonelt svært gjennomført, egentlig en prototyp og garantert eneste av sitt slag i verden. Et slikt prosjekt krever en enorm vilje, en god porsjon stahet og mye håndverkskompetanse. Pleiefaren var helt overbevist om at denne båten ville overleve Einar, og det stemte - for Bris seiler fortsatt. Mjøsa var friheten og havet for Einar, og Bris ble også nødvendig transport, ferie og hele livsstilen med familien på hytta.

Jeg møtte Einar gjennom Skibladner, min lidenskap ble straks lagt merke til av en ekte entusiast. En sommerdag i 1985, fikk jeg se Bris på nært hold, mens jeg var bryggegutt i Moelv. Einar hadde fortøyd på nordsiden av brygga for å hilse på kaptein Gunnar Lykkeslet og mannskapet. Vi hadde en lang samtale siden Skibladner som vanlig var forsinket på lørdagsruta. Einar forstod nok min begeistring både for spesielle trebåter og min ekstreme interesse for Mjøsas hvite svane. Einar var en ildsjel og Skibladnervenn. Jeg husker spesielt godt markedsføringen Einar deltok i sammen med Karin Olssøn, engasjementet som historieformidler og oppmøte på brygga for å ta imot trossene. Det var ingen vits i å møte opp der, uten å gjøre nytte for seg.

Spesiell er også historien om Mjøskastellet på Steinholmen. Der Einar sine passasjerer med Bris, fikk en innføring i krigersk og glemt kulturhistorie. Restene av Mjøskastellet står liksom litt igjen som et minne om Einar.

Einar har alltid oppmuntret meg, som hadde en omvendt karriere av ham selv - min begynte på Mjøsa og endte i Sjøforsvaret på kongens skip. Han var begeistret for hver nye stripe på uniformen min. I år 2000 ble jeg kaptein på Skibladner, det var veldig stort. Det helt unike med at vi har Skibladner i fortsatt drift, har Einar formidlet til meg med egenopplevde historier fra fattige tider og kampen fra en sesong til neste. Som kjent hadde vi en stor flåte med dampskip og motorbåter på Mjøsa, og Einar husket flere av disse i drift med nødvendig nyttetransport. De forsvant en etter en, siden jernbanen og biltrafikken etterhvert overtok. For en utvikling og endringer Einar var vitne til.

Første gang Einar så Skibladner, hadde Henrik Bergsjø kommandoen på brua- han var kaptein fra 1914 til 1932. Etterfulgt av Jak Alveberg, Einar Haugland fra 1948, Geir Jørgensen fra 1973 og de andre frem til i dag. Interessen for Mjøsbåter, har også gitt uttrykk i flere eksakte modellbåter, blant annet flere totenjakter. Under alt det møysommelige arbeidet med disse prosjektene, var nok tankene ute på havet. Seilskutemodellen Randi har til og med prøveseilt på Mjøsa, både vannlinje og trim stemte i virkeligheten akkurat som på tegnebrettet. Det har vært et spennende vennskap for meg, og ikke minst gitt meg et historisk alibi som strekker seg helt til tilbake til mellomkrigstida.

Takk for vennskap- som har gått videre til Laila og Torill, og felles maritim lidenskap. Jeg har lovet å ta godt vare på begge damene videre, både hjuldamperen og motorseileren i tre, som skal seile videre på det åttende verdenshavet, nemlig Mjøsa.