Utskrift

FRANK IVERSEN har skrevet denne atikkelen:

 

 

I året  1909 gikk Glommen og Laagens Brukseierforening til anskaffelse av et mudringsfartøy for Mjøsa og Vorma-vassdraget. Grunnen til at dette ble gjort var forpliktelsene overfor rutebåttrafikken etter at Mjøsa ble regulert.  Det måtte graves opp rundt brygger og i Vorma, der sand og andre løsmasser bygger seg opp. 

 

Mudringen foregikk om vinteren da vannstanden var på det laveste. Apparatet hadde en kapasitet på 60 kubikkmeter i timen, og fylte opp en lekter på hver side.  Slepebåten som også ble brukt til å trekke med seg hele mudringsflåten, trakk med seg lekterne ut på dypt vann i Mjøsa og dumpet lasten der.

 

Mudderapparatet, som ikke hadde propell/egen framdrift, kunne ta seg frem noe ved hjelp av ankere og vinsjer. Man måtte jo kunne grave over lengre strekninger.  Mudder er en samling av råtnende planterester, sand og leire som til sammen danner store løsmasser. Dette avfelles på passende og upassende steder i elveleier og strender. Ved større flom tas mye rusk og rask ut i sjøen og elva og føres langt av sted med strømmen.

 

Prosessen med frakt av masser har alltid pågått og pågår enda. Elva graver i yttersving og legger fra seg i innersving. Båtenes dyptgående gjorde det nødvendig å grave en sikker seilingsled for disse fartøyene. En slik gravemaskin med mange skuffer var Dalegudbran.

 

Gravingen foregikk stort sett når vannstanden var på det laveste – altså om vinteren eller tidlig på vårparten. Da var det også lettere å se for seg hvor man eventuelt trengte å grave og se kanskje mer enn hva man ellers ville ha gjort.

 

Det var mye mannskap som måtte til for å holde på med gravingen. Noen tok seg av innlastingen ved hjelp av renner til lektere. Fylt opp til ripa ble disse så tauet av damptaubåten Dølen til et sted der Mjøsa var dyp og der ble lasten ble dumpet. En mann var med og styrte lekteren med rorkulten akter. Lasten ble så dumpet for hånd. Ved returen var nye lektere klare for dumping. Slik pågikk det til gravingen var ferdig. På apparatet måtte det være folk til å betjene kran for heving/senking av graveskuffer (skovler) og til forflytning av selve fartøyet. Under dekk var det fyrbøtere og maskinist på dampmaskina. På toppen fulgte folk med for å se om det skjedde noe unormalt. Likevel må skovlene på et tidspunkt ha hektet seg på noe fast, slik at det oppsto en sprekk inne ved navet på det store hjulet. Det var en av årsakene til at Dalegudbran ble lagt opp.

 

En annen viktig grunn til at virksomheten ble noe endret var at den var for mannskapskrevende. Lønnskostnadene var ikke ubetydelige. Senere mudret man ved hjelp av en gravemaskin på plattform. Kapasiteten ble noe mindre. Slepebåten Dølen sank i 1968, og sleping av lektere med plattform skjedde da med Fellesfløtingen sine båter.

 

Samme type mudringsfartøyer som Dalegudbran ble i stor utstrekning brukt ved utgraving av Suezkanalen.

Overordnet kategori: Mjøshistorie
Treff: 8486